Archive for October, 2012

Nevroforsker “opplever liv etter døden”. Eller?

Dette blir herved min første post på denne bloggen. Dersom det ikke var innlysende, er noe av formålet med bloggen å skrible om alt som kan ansees som tull. Spesifikt så i naturvitenskapelig kontekst.

Jeg kom over en artikkel forleden om en hjernekirurg ved Harvard som mente han hadde hatt en uforklarlig opplevelse i det han ble erklært død. Jeg heftet meg ved at grunnet en ansett tittel, så sluker godtroende mennesker alt han sier. Det har som følge blitt et eneste stort mediasirkus hvor folk tror at det nå er bevist at det eksisterer et liv etter døden.
Artikkel: http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/northamerica/usa/9597345/Afterlife-exists-says-top-brain-surgeon.html

Merk at årsaken til at jeg tar opp dette nå er ikke fordi jeg på noen måte betviler opplevelsen hans på noen måte, men at det rett og slett er tøys at fenomenet han opplevde er uforklarlig. I tillegg er det en rekke brister ved tankegangen rundt “etter-døden-opplevelser”.

For å oppleve et liv etter døden, er man i utgangspunktet nødt til å være død. Jeg kan anta at de fleste er enige i dette faktum. Dersom man ikke er død, vil man heller ikke kunne oppleve død. Rundt dette er det en del feiloppfatninger når det gjelder hva død egentlig er. Hva er egentlig død?

Myte 1: Er man erklært klinisk død, så er man død.

Feil. Klinisk død er definert ved at sirkulasjon og respirasjon opphører. Altså, hjertet slår ikke, og du slutter å puste. Dette er nødvendig for å opprettholde liv.
Du er ikke erklært død før du oppfyller et veldig spesifikt kriterie. Irreversibelt opphør av alle hjernens funksjoner. Rettere sagt; hjernedød.
Dette gir derimot opphav til en rekke andre myter.

Myte 2: Man er hjernedød ved koma.

Feil. Man er overhodet ikke hjernedød dersom man er komatøs. Dette bunner i misoppfatningen om hva hjernedød egentlig vil si. Det er fullt mulig å våkne fra koma, det er derimot fysiogisk umulig å våkne fra hjernedødhet, noe jeg skal gå i detalj med senere. Ved koma har man mistet bevisstheten. Man kan miste bevisstheten på flere måter, blant annet ved å slå seg i hodet. Noe mange har opplevd. Man er derimot ikke hjernedød bare fordi man er bevisstløs. Koma defineres ved at man har vært bevisstløs sammenhengende i mer enn seks timer. Med andre ord, det er ikke definert som hjernedødhet.

Myte 3: Det er mulig å våkne fra hjernedødhet, folk har blitt erklært hjernedøde og våknet flere ganger.

Feil. Det er en vesensforskjell på å feilerklære noen hjernedøde, og det å faktisk være hjernedød. Ved deklarering av hjernedødhet av pasienter benytter man seg ofte av EEG. EEG er svært lite pålitelig når det gjelder å detektere hjerneaktivitet, og man vil kunne ha svak aktivitet som et EEG-aparat ikke vil fange opp. Derfor kan man tilsynelatende ha et flatt EEG og null hjerneaktivitet uten at dette er reelt. Det skjer til stadighet at man feilerklærer mennesker hjernedøde (altså offisielt døde), men så viser det seg at pasienten mot formodning våkner alikevel.

Faktisk hjernedødhet forekommer dersom hjernen ikke får tilførsel av oksygen. Det er her man skiller klinisk død fra død. Det sekund sirkulasjon og respirasjon slutter å fungere, vil også oksygenert blod slutte å pumpes opp til hjernen. Det er derimot slik at blodet som allerede er til stede i hjernen ved sirkulatorisk opphør allerede inneholder oksygen. Tilstrekkelig med oksygen til å holde hjernen vedlike i rundt syv minutter (+/-). Etter dette vil derimot cellene gradvis begynne å dø. Dersom man etter disse vitale syv minuttene ikke får tilført nytt oksygen, vil man dermed gradvis opparbeide seg irreversibel hjerneskade. Ikke mange minutter etter dette, vil man ha pådratt seg såpass mye hjerneskade at all funksjon opphører.

Myte 4: Men hjernen kan fikse seg selv, bare saktere enn resten av kroppen. Nye celler oppstår.

Feil. Som kjent deler ikke hjerneceller seg ved mitose slik vanlige celler gjør. Man konstruerer derfor ikke nye hjerneceller når de dør. Det éneste unntaket hvor man har observert at nye hjerneceller har oppstått ved nevrogenese, er i hippocampus samt luktsenteret i hjernen. Disse hjernecellene blir derimot aldri en del av “hovedkretsen”, og dør ofte like etter. Det er med andre ord ikke slik at hippocampus eller luktsenteret er immune mot celledød. Dersom det var slik, ville ikke Alzheimers vært et stort problem. Alzheimers er et resultat av at nervecellene i hippocampus degenereres og dør.

For at nevrogenese skal oppstå, er man avhengig av nevrostamceller som kan definere seg til nye celler. Som sagt, dette forekommer kun i overnevnte begrensede områder, og nytteverdien er svært begrenset.

Dersom man hypotetisk sett skulle anta at det var slik at nye nerveceller kunne spontant regenereres etter død, slik at man kunne våknet fra hjernedødhet, så ville det vært et fundamentalt problem når det gjelder elementær nevrofysiologi. Alt som gjør oss til den vi er, er som følge av at nevronene helt fra fødsel av har slynget koblinger mellom seg slik at elektrisk aktivitet og kjemikalier kan passere fra ett punkt til et annet. Ut i fra hver hjernecelle gror det flere “armer” ut, som strekker seg til andre nerveceller. Årsaken til at mennesket bruker så mange år på å lære seg å prate, gå, og gjøre enkle ting, er rett og slett fordi vi har en enorm hjerne med en ekstremt stor koblingsjobb foran seg. Bare for å lære å gå er hjernen nødt til å bruke månedsvis på å slynge koblinger i riktige retninger slik at armer, ben og kropp skal utføre arbeidet sitt. Med andre ord, dersom man spontant skulle regenerert flere milliarder nye hjerneceller ville man revertert tilbake til spedbarnsstadiet. Man ville måtte erfare alt på nytt, lære seg å gå, prate og bevege seg på nytt, og det ville ikke være samme person.

Myte 5: Ingen kan forklare opplevelsene disse menneskene har hatt.

Dette er også feil. Det er blitt gjort mye forskning på temaet, og det er lett å replikere tilstanden under kontrollerte omgivelser.

Under ekstremt stressende omgivelser, som oksygentap til hjernen, vil en stor andel mennesker oppleve kraftige hallucinasjoner. Det er en gjenganger at alle disse menneskene, uavhengig av hvorvidt de faktisk var i livsfare eller ikke, opplever tilsvarende hallucinasjoner. Dette er målbart, replikerbart, og demonstrert. Gang på gang.

Når man er klinisk død opplever man oksygentap til hjernen. Under pilottrening utsetter man pilotene for ekstreme G-krefter, noe som gjør at blodet “tappes” fra hjernen, og som følge får man oksygentap til hjernen. Ved begge disse tilfellene opplever omtrentlig nøyaktig samme prosentandel nøyaktig de samme hallucinasjonene, svært like av natur. Ofte “fredelige”, man ser ofte familie, venner, glimt fra livet, et lys man beveger seg mot (den kjente “tunellen” man ofte hører om), og liknende.

Med andre ord, jo, fenomenet er høyst forklarlig.

Så hva sitter vi igjen med?

Vi kan med sikkerhet konstantere at denne hjernekirurgen fra Harvard ikke var død da han opplevde det han gjorde. Dette er som forklart ikke fysiologisk eller cellebiologisk mulig, noe han som hjernekirurg burde være ganske så klar over. Uten å ha opplevd død, kan han heller ikke ha opplevd hvordan livet er etter at man dør.

Det er heller ikke slik at vi ikke er i stand til å forklare opplevelsen han hadde. Man har ved en rekke kontrollerte forsøk observert nøyaktig det samme, og har hauger på hauger av evidens for hvordan denne mekanismen fungerer.

La meg nå påpeke at jeg på ingen måte sier at det ikke eksisterer et liv etter døden. Det er for det første ikke mitt fagområde, samt at det ikke er vitenskapelig mulig å verken bekrefte eller avkrefte dette. Det er ikke mulig å demonstrere eller oppleve, da det ikke er mulig å våkne fra døden. Med andre ord, jeg aner ikke hva som skjer etter døden. Jeg avviser ikke at man kan oppleve tilsvarende etter døden, og jeg holder meg åpen for dette sånt sett. Det jeg derimot påpeker er at ingen har opplevd liv etter døden og overlevd, og dermed har heller ingen fått høre om hva som faktisk skjer i ettertid. Ingen har observert det, det er ikke mulig å teste det, det er ikke mulig å fortelle om det om man så gjorde det, og det går langt utenfor det vitenskapen er i stand til å måle.

Konklusjonen blir derfor som følger: Verken denne mannen eller noen andre har opplevd liv etter døden, da dette ikke er fysiologisk mulig. Ingen vet hva som skjer etter døden. Å påstå noe annet er lite ydmykt, og svært arrogant.

(En svakhet med denne bloggposten er at jeg ikke har noen kildehenvisninger her, men jeg er selvfølgelig villig til å bruke tid på å finne frem dette dersom noen er interesserte i spesifikke punkter her.)

Leave a Comment