Archive for November, 2012

Noen sannheter om ADHD

Jevnlig kommer jeg over artikler og debatter angående en av mange usynlige lidelser. En som de fleste er godt kjent med, men samtidig som de færreste har noen særlig detaljert kunnskap om. ADHD.

Det er mange misoppfatninger rundt hva ADHD faktisk er, og hva som forårsaker det. Dette fører til unødvendig stigma og vanskeligheter for de som faktisk lider av fenomenet, som igjen kan føre til at enkelte vegrer seg for å få en livsforbedrende utredning og behandling.

Myte 1: ADHD er ikke en egentlig lidelse, det er bare noe man finner på for å stemple vanskelige barn

Dette er en spesielt farlig myte. Problemet med usynlige lidelser er at det allerede er vanskelig for mange å få aksept fra samfunnet, kolleger og bekjente. Kombinerer du dette med at en eventuell diagnose mister kredibilitet hos befolkningen grunnet feilinformasjon, så risikerer du å gjøre livet surt for veldig mange lidende.

Selv om det ikke er noen fullstendig konsensus om hva som nøyaktig forårsaker ADHD, er det ikke sant at man ikke har en grov oversikt. Og dette innen nevrobiologien. Man kan rent fysisk demonstrere strukturelle og fysisk funksjonelle forskjeller hos mennesker med ADHD.

PET-scanbilde av et individ med ADHD mot en kontroll. Viser dopaminnivåene, og hvordan individet med ADHD har en betydelig lavere dopaminmengde:

Metaanalyse på genetikken bak ADHD
Tyder på strukturelle forskjeller i frontaldelen av hjernen
ADHD og effekten av dopamin og stimuli

Myte 2: Amfetaminer er farlige og hjelper ikke mot ADHD. Man bare doper ned barn.

Dette er veldig feil. Som nevnt ovenfor så har man en viss idé om hva som forårsaker ADHD. Dette bunner i det dopaminerge systemet, der mennesker med ADHD ser ut til å ha nedsatt dopaminaktivitet i pannelappen. Det samme fenomenet kan man finne igjen hos veldig mange andre lidelser, med mange overlappende symptomer. Pannelappen er som kjent viktig når det gjelder impulskontroll, organisering og arbeidshukommelse og dopamin har en viktig oppgave her. En redusert dopaminaktivitet i dette området, vil føre til at det fungerer mindre effektivt. Derfor ser man ofte igjen at de som lider av ADHD har en nedsatt impulskontroll, sliter med å organisere seg, og sliter med å holde konsentrasjonen (arbeidshukommelsen) lenge nok til å løse enkelte type oppgaver. Redusert dopaminaktivitet fører også til nedsatt motivasjon og læringsevne, noe som hos barn er spesielt viktig å være forsiktig med i den kritiske utviklingsfasen.

Amfetamin er et dopaminøkende middel, og vil derfor (hos alle, forsåvidt) ha en positiv innvirkning på dette området. Dopamin reopptaksinhibitorer, som gjør at dopamin forblir lengere i den synaptiske spalten (“koblingspunktet” mellom hjernecellene), er også en vanlig behandlingsmetode for depressjon der Wellbutrin er vanlig å skrive ut. Pasienter som lider av depresjon vil også føle nedsatt motivasjon og ha vansker med å konsentrere seg. Konseptene bak medisineringen er ikke veldig ulike. Denne overlappen av symptomer og mekanismer gjør også at det er fort gjort å feildiagnostisere.

Mens det er mange fornuftige argumenter mot tung medisinering av yngre barn, og dette er noe jeg er enig i, så er ikke dette enstydig med at medisineringen ikke fungerer. Det er derimot generelt sett ikke anbefalt å behandle barn under førskolealder. Det er også så at man ikke har en veldig god oversikt over effekten av langtidsbehandling med stimulanter. Det bør derfor selvfølgelig være et mål å holde det på et minimum, men man skal ikke overse unntak der fordelene veier opp for ulempene.

Som med alle medikamenter som benyttes innen psykiatrien er det dessverre en enorm variasjon på hvordan folk reagerer på hvert enkelt medikament, selv om medisinene fungerer på “samme måte”. Derfor vil man se at enkelte vil få uheldige bivirkninger på for eksempel Ritalin, men kanskje responderer bedre på Metamina eller Strattera. Dette er høyst variabelt. Dette er også noe en eventuell pasient bør være klar over, og at det er viktig å finne riktig medisin for seg selv personlig. I tillegg er det variabelt hvordan hver enkelt reagerer på dosering. For barn kan dette være veldig vanskelig å gjennomføre. Det er derimot så at enkelte barn har en såpass nedsatt livs- og funksjonskvalitet at fordelene ved eventuell medisinering på langt nær overveier ulempene. Spesielt hos voksne er dette høyst reelt, og kan være en livredder for mange.

Enkelte kan derimot respondere bedre på medikamenter enn andre. Det vil alltid være variasjoner. Det viktige er å ikke avfeie muligheter før man har sett hva som hjelper.

Myte 3: ADHD gjør bare at folk er hyperaktive. De trenger bare fysisk aktivitet eller ha et fysisk krevende arbeide.

Dette er også helt feil, og en farlig holdning. Mens hyperaktivitet er et symptom hos mange, og hos enkelte kan være noe av det som er vanskeligst å leve med, så er dette høyst variabelt. Hyperaktivitet er ikke på langt nær det mest problematiske ved ADHD. Spesielt ikke hos voksne.

Det som for veldig mange er vanskelig i forhold til ADHD, og som kanskje veldig mange ikke er klar over, er at det for enkelte kan være en så stor prøvelse å organisere seg at selv det å ta en tur på butikken for å handle dagligvarer kan bli en prøvelse. Man sliter med å organisere seg i den grad at det blir vanskelig å beholde en jobb, vanskelig å fullføre utdannelse og vanskelig med å fungere sosialt. Ved å avfeie disse høyst vesentlige problemstillingene ved ADHD, bidrar man til å undervurdere lidelsen og de lidende, og stempler ofte de lidende som late eller selvopptatte. Et problem som er vanlig for veldig mange usynlige lidelser.

For enkelte er det heller ikke ønskelig å kun sitte med et fysisk krevende arbeide. Alt for mange tror at lidelsen bunner i manglende intelligens, og at disse menneskene ikke er “laget” for å drive med stillesittende tenkearbeid. Dette er regelrett feil. ADHD påvirker ikke nødvendigvis IQ, og man kan ha mennesker med et enormt talent innenfor litteratur eller matematikk som aldri får demonstrert egenskapene sine fordi de sliter såpass mye med å organisere tankene. Dette er utrolig synd, og fører til depresjon og angst hos mange. Mange kan føle seg utilstrekkelige. Det er mye som tyder på at intellektuelt begavede med ADHD oftere lider av psykiske plager. Det kan også gjøre det vanskeligere å diagnostisere personen, noe som gjør at enkelte kan gå langt ut i voksen alder uten behandling.

Myte 4: Medisinering er bare skadelig. Kosthold og trening kurerer ADHD.

Det er veldig mye mas og tjas rundt mirakelkuren omega-3, og hvordan kroppen kun er som den er fordi den får for lite mosjon og for dårlig kosthold.

Mens det er en viss sannhet i dette med at ADHD-symptomer forverres, og hos enkelte kan oppstå som følge av dårlig kosthold, så betyr ikke dette at det er noen kur for ADHD. Omega-3 har mange gunstige nevrologiske effekter i store doser, og kan også hjelpe til å i bestefall mildne mange av symptomene rundt ADHD. Hos enkelte kan det fullstendig eliminere ADHD. Det har en moderat positiv innvirkning. Magnesium og sinc kan også ha en positiv innvirkning. I de mildere tilfellene er det tilstrekkelig nok til at personen fungerer greit nok. Ved dårlig kosthold og lite mosjon vil man generelt sett få en redusert psykisk og fysisk helse, som fører til tretthet, søvnproblemer og konsentrasjonsvansker. Tre veldig vage symptomer man finner igjen hos mange lidelser og hos folk som bare er i dårlig form.

Noe ved omega-3 som forøvrig kan fungere positivt på veldig mange mennesker, er at det har en mulig positiv innvirkning på psykologisk stress. Flere studier trengs, men mye tyder på at spesielt barn med ADHD får nedsatt funksjonsevne ved forhøyet kortisol (et stresshormon). Dette gjelder derimot ikke utelukkende barn med ADHD. Det er også en mulighet for at Omega-3 kan redusere depresjon, og at depresjon potensielt sett kan forverre symptomene ved ADHD ved å ytterligere redusere motivasjon og konsentrasjonsevne. Sånt sett er det naturlig at omega-3 kan være veldig gunstig for mange. Ellers trengs det mer forskning på omega-3 og ADHD, da man ikke er helt sikker på virkemekanismene. Jeg har nevnt få av mange muligheter. Det er lite risikabelt for pasienter å forsøke omega-3-behandling, og i og med at enkelte reagerer positivt på dette så kan det anbefales.

Det er derimot viktig å forstå at for enkelte vil dette være av marginal betydning. Symptomene er så hissige at den minimale forbedringen ikke merks i betydelig grad. Det er viktig å forstå at ingen mennesker er like, og at symptomer og graden av dem vil variere veldig fra person til person. Hos enkelte er medisin éneste utvei, og selv der er det ingen mirakelkur i seg selv.

En kombinasjon av mosjon, kosthold, medisinering og kognitiv terapi er noe som for mange vil føre til bedret livskvalitet. Å utelukke en så vesentlig faktor som medisinering bare fordi et fåtall reagerer positivt på kosthold alene, er ikke et forsvarlig argument når man behandler pasienter med en lidelse som rammer deres funksjonsevne såpass mye som ADHD kan gjøre.

Dersom man reagerer positivt uten medisiner er dette selvfølgelig den mest optimale situasjonen man kan være i, men vit at dette ikke gjelder alle.

Viktigst av alt: Ikke vær dømmende og stigmatiserende ovenfor mennesker med denne lidelsen. Det er forståelig at det for mange er vanskelig å forstå hvordan man bare ikke kan fungere slik som alle andre, i og med at det ofte er vanskelig å se at det er noe fysisk galt med personen, og jeg har forståelse for dette. Det samme gjelder også for en rekke søvnlidelser, der folk har vansker med å relatere til hvorfor man ikke “bare legger seg”. Jeg skal forøvrig skrive et detaljert innlegg om dette fenomenet på et eller annet tidspunkt også.

Noe av det vanskeligste med en slik usynlig lidelse er at man får lite støtte og forståelse fra folk rundt seg, og det kan for mange være så demotiverende at deres funksjonsevne ytterligere reduseres. Det er viktig at folk holder seg informerte om hva folk faktisk lever med, spesielt når det gjelder et så utbredt fenomen som ADHD.

Selv om det eksisterer tilfeller der folk blir feildiagnostisert med ADHD innen psykiatrien (og jeg er klar over at dette skjer alt for ofte), så er det viktig å forstå at dette ikke betyr at ALLE er feildiagnostiserte og at lidelsen er en løgn. Det er langt i fra sannheten, og en slik tankegang fører til at man direkte dytter potensielt ressurssterke mennesker ut av samfunnet. Det er noe absolutt alle taper på.

Comments (11)