Noen sannheter om ADHD

Jevnlig kommer jeg over artikler og debatter angående en av mange usynlige lidelser. En som de fleste er godt kjent med, men samtidig som de færreste har noen særlig detaljert kunnskap om. ADHD.

Det er mange misoppfatninger rundt hva ADHD faktisk er, og hva som forårsaker det. Dette fører til unødvendig stigma og vanskeligheter for de som faktisk lider av fenomenet, som igjen kan føre til at enkelte vegrer seg for å få en livsforbedrende utredning og behandling.

Myte 1: ADHD er ikke en egentlig lidelse, det er bare noe man finner på for å stemple vanskelige barn

Dette er en spesielt farlig myte. Problemet med usynlige lidelser er at det allerede er vanskelig for mange å få aksept fra samfunnet, kolleger og bekjente. Kombinerer du dette med at en eventuell diagnose mister kredibilitet hos befolkningen grunnet feilinformasjon, så risikerer du å gjøre livet surt for veldig mange lidende.

Selv om det ikke er noen fullstendig konsensus om hva som nøyaktig forårsaker ADHD, er det ikke sant at man ikke har en grov oversikt. Og dette innen nevrobiologien. Man kan rent fysisk demonstrere strukturelle og fysisk funksjonelle forskjeller hos mennesker med ADHD.

PET-scanbilde av et individ med ADHD mot en kontroll. Viser dopaminnivåene, og hvordan individet med ADHD har en betydelig lavere dopaminmengde:

Metaanalyse på genetikken bak ADHD
Tyder på strukturelle forskjeller i frontaldelen av hjernen
ADHD og effekten av dopamin og stimuli

Myte 2: Amfetaminer er farlige og hjelper ikke mot ADHD. Man bare doper ned barn.

Dette er veldig feil. Som nevnt ovenfor så har man en viss idé om hva som forårsaker ADHD. Dette bunner i det dopaminerge systemet, der mennesker med ADHD ser ut til å ha nedsatt dopaminaktivitet i pannelappen. Det samme fenomenet kan man finne igjen hos veldig mange andre lidelser, med mange overlappende symptomer. Pannelappen er som kjent viktig når det gjelder impulskontroll, organisering og arbeidshukommelse og dopamin har en viktig oppgave her. En redusert dopaminaktivitet i dette området, vil føre til at det fungerer mindre effektivt. Derfor ser man ofte igjen at de som lider av ADHD har en nedsatt impulskontroll, sliter med å organisere seg, og sliter med å holde konsentrasjonen (arbeidshukommelsen) lenge nok til å løse enkelte type oppgaver. Redusert dopaminaktivitet fører også til nedsatt motivasjon og læringsevne, noe som hos barn er spesielt viktig å være forsiktig med i den kritiske utviklingsfasen.

Amfetamin er et dopaminøkende middel, og vil derfor (hos alle, forsåvidt) ha en positiv innvirkning på dette området. Dopamin reopptaksinhibitorer, som gjør at dopamin forblir lengere i den synaptiske spalten (“koblingspunktet” mellom hjernecellene), er også en vanlig behandlingsmetode for depressjon der Wellbutrin er vanlig å skrive ut. Pasienter som lider av depresjon vil også føle nedsatt motivasjon og ha vansker med å konsentrere seg. Konseptene bak medisineringen er ikke veldig ulike. Denne overlappen av symptomer og mekanismer gjør også at det er fort gjort å feildiagnostisere.

Mens det er mange fornuftige argumenter mot tung medisinering av yngre barn, og dette er noe jeg er enig i, så er ikke dette enstydig med at medisineringen ikke fungerer. Det er derimot generelt sett ikke anbefalt å behandle barn under førskolealder. Det er også så at man ikke har en veldig god oversikt over effekten av langtidsbehandling med stimulanter. Det bør derfor selvfølgelig være et mål å holde det på et minimum, men man skal ikke overse unntak der fordelene veier opp for ulempene.

Som med alle medikamenter som benyttes innen psykiatrien er det dessverre en enorm variasjon på hvordan folk reagerer på hvert enkelt medikament, selv om medisinene fungerer på “samme måte”. Derfor vil man se at enkelte vil få uheldige bivirkninger på for eksempel Ritalin, men kanskje responderer bedre på Metamina eller Strattera. Dette er høyst variabelt. Dette er også noe en eventuell pasient bør være klar over, og at det er viktig å finne riktig medisin for seg selv personlig. I tillegg er det variabelt hvordan hver enkelt reagerer på dosering. For barn kan dette være veldig vanskelig å gjennomføre. Det er derimot så at enkelte barn har en såpass nedsatt livs- og funksjonskvalitet at fordelene ved eventuell medisinering på langt nær overveier ulempene. Spesielt hos voksne er dette høyst reelt, og kan være en livredder for mange.

Enkelte kan derimot respondere bedre på medikamenter enn andre. Det vil alltid være variasjoner. Det viktige er å ikke avfeie muligheter før man har sett hva som hjelper.

Myte 3: ADHD gjør bare at folk er hyperaktive. De trenger bare fysisk aktivitet eller ha et fysisk krevende arbeide.

Dette er også helt feil, og en farlig holdning. Mens hyperaktivitet er et symptom hos mange, og hos enkelte kan være noe av det som er vanskeligst å leve med, så er dette høyst variabelt. Hyperaktivitet er ikke på langt nær det mest problematiske ved ADHD. Spesielt ikke hos voksne.

Det som for veldig mange er vanskelig i forhold til ADHD, og som kanskje veldig mange ikke er klar over, er at det for enkelte kan være en så stor prøvelse å organisere seg at selv det å ta en tur på butikken for å handle dagligvarer kan bli en prøvelse. Man sliter med å organisere seg i den grad at det blir vanskelig å beholde en jobb, vanskelig å fullføre utdannelse og vanskelig med å fungere sosialt. Ved å avfeie disse høyst vesentlige problemstillingene ved ADHD, bidrar man til å undervurdere lidelsen og de lidende, og stempler ofte de lidende som late eller selvopptatte. Et problem som er vanlig for veldig mange usynlige lidelser.

For enkelte er det heller ikke ønskelig å kun sitte med et fysisk krevende arbeide. Alt for mange tror at lidelsen bunner i manglende intelligens, og at disse menneskene ikke er “laget” for å drive med stillesittende tenkearbeid. Dette er regelrett feil. ADHD påvirker ikke nødvendigvis IQ, og man kan ha mennesker med et enormt talent innenfor litteratur eller matematikk som aldri får demonstrert egenskapene sine fordi de sliter såpass mye med å organisere tankene. Dette er utrolig synd, og fører til depresjon og angst hos mange. Mange kan føle seg utilstrekkelige. Det er mye som tyder på at intellektuelt begavede med ADHD oftere lider av psykiske plager. Det kan også gjøre det vanskeligere å diagnostisere personen, noe som gjør at enkelte kan gå langt ut i voksen alder uten behandling.

Myte 4: Medisinering er bare skadelig. Kosthold og trening kurerer ADHD.

Det er veldig mye mas og tjas rundt mirakelkuren omega-3, og hvordan kroppen kun er som den er fordi den får for lite mosjon og for dårlig kosthold.

Mens det er en viss sannhet i dette med at ADHD-symptomer forverres, og hos enkelte kan oppstå som følge av dårlig kosthold, så betyr ikke dette at det er noen kur for ADHD. Omega-3 har mange gunstige nevrologiske effekter i store doser, og kan også hjelpe til å i bestefall mildne mange av symptomene rundt ADHD. Hos enkelte kan det fullstendig eliminere ADHD. Det har en moderat positiv innvirkning. Magnesium og sinc kan også ha en positiv innvirkning. I de mildere tilfellene er det tilstrekkelig nok til at personen fungerer greit nok. Ved dårlig kosthold og lite mosjon vil man generelt sett få en redusert psykisk og fysisk helse, som fører til tretthet, søvnproblemer og konsentrasjonsvansker. Tre veldig vage symptomer man finner igjen hos mange lidelser og hos folk som bare er i dårlig form.

Noe ved omega-3 som forøvrig kan fungere positivt på veldig mange mennesker, er at det har en mulig positiv innvirkning på psykologisk stress. Flere studier trengs, men mye tyder på at spesielt barn med ADHD får nedsatt funksjonsevne ved forhøyet kortisol (et stresshormon). Dette gjelder derimot ikke utelukkende barn med ADHD. Det er også en mulighet for at Omega-3 kan redusere depresjon, og at depresjon potensielt sett kan forverre symptomene ved ADHD ved å ytterligere redusere motivasjon og konsentrasjonsevne. Sånt sett er det naturlig at omega-3 kan være veldig gunstig for mange. Ellers trengs det mer forskning på omega-3 og ADHD, da man ikke er helt sikker på virkemekanismene. Jeg har nevnt få av mange muligheter. Det er lite risikabelt for pasienter å forsøke omega-3-behandling, og i og med at enkelte reagerer positivt på dette så kan det anbefales.

Det er derimot viktig å forstå at for enkelte vil dette være av marginal betydning. Symptomene er så hissige at den minimale forbedringen ikke merks i betydelig grad. Det er viktig å forstå at ingen mennesker er like, og at symptomer og graden av dem vil variere veldig fra person til person. Hos enkelte er medisin éneste utvei, og selv der er det ingen mirakelkur i seg selv.

En kombinasjon av mosjon, kosthold, medisinering og kognitiv terapi er noe som for mange vil føre til bedret livskvalitet. Å utelukke en så vesentlig faktor som medisinering bare fordi et fåtall reagerer positivt på kosthold alene, er ikke et forsvarlig argument når man behandler pasienter med en lidelse som rammer deres funksjonsevne såpass mye som ADHD kan gjøre.

Dersom man reagerer positivt uten medisiner er dette selvfølgelig den mest optimale situasjonen man kan være i, men vit at dette ikke gjelder alle.

Viktigst av alt: Ikke vær dømmende og stigmatiserende ovenfor mennesker med denne lidelsen. Det er forståelig at det for mange er vanskelig å forstå hvordan man bare ikke kan fungere slik som alle andre, i og med at det ofte er vanskelig å se at det er noe fysisk galt med personen, og jeg har forståelse for dette. Det samme gjelder også for en rekke søvnlidelser, der folk har vansker med å relatere til hvorfor man ikke “bare legger seg”. Jeg skal forøvrig skrive et detaljert innlegg om dette fenomenet på et eller annet tidspunkt også.

Noe av det vanskeligste med en slik usynlig lidelse er at man får lite støtte og forståelse fra folk rundt seg, og det kan for mange være så demotiverende at deres funksjonsevne ytterligere reduseres. Det er viktig at folk holder seg informerte om hva folk faktisk lever med, spesielt når det gjelder et så utbredt fenomen som ADHD.

Selv om det eksisterer tilfeller der folk blir feildiagnostisert med ADHD innen psykiatrien (og jeg er klar over at dette skjer alt for ofte), så er det viktig å forstå at dette ikke betyr at ALLE er feildiagnostiserte og at lidelsen er en løgn. Det er langt i fra sannheten, og en slik tankegang fører til at man direkte dytter potensielt ressurssterke mennesker ut av samfunnet. Det er noe absolutt alle taper på.

Comments (11)

Nevroforsker “opplever liv etter døden”. Eller?

Dette blir herved min første post på denne bloggen. Dersom det ikke var innlysende, er noe av formålet med bloggen å skrible om alt som kan ansees som tull. Spesifikt så i naturvitenskapelig kontekst.

Jeg kom over en artikkel forleden om en hjernekirurg ved Harvard som mente han hadde hatt en uforklarlig opplevelse i det han ble erklært død. Jeg heftet meg ved at grunnet en ansett tittel, så sluker godtroende mennesker alt han sier. Det har som følge blitt et eneste stort mediasirkus hvor folk tror at det nå er bevist at det eksisterer et liv etter døden.
Artikkel: http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/northamerica/usa/9597345/Afterlife-exists-says-top-brain-surgeon.html

Merk at årsaken til at jeg tar opp dette nå er ikke fordi jeg på noen måte betviler opplevelsen hans på noen måte, men at det rett og slett er tøys at fenomenet han opplevde er uforklarlig. I tillegg er det en rekke brister ved tankegangen rundt “etter-døden-opplevelser”.

For å oppleve et liv etter døden, er man i utgangspunktet nødt til å være død. Jeg kan anta at de fleste er enige i dette faktum. Dersom man ikke er død, vil man heller ikke kunne oppleve død. Rundt dette er det en del feiloppfatninger når det gjelder hva død egentlig er. Hva er egentlig død?

Myte 1: Er man erklært klinisk død, så er man død.

Feil. Klinisk død er definert ved at sirkulasjon og respirasjon opphører. Altså, hjertet slår ikke, og du slutter å puste. Dette er nødvendig for å opprettholde liv.
Du er ikke erklært død før du oppfyller et veldig spesifikt kriterie. Irreversibelt opphør av alle hjernens funksjoner. Rettere sagt; hjernedød.
Dette gir derimot opphav til en rekke andre myter.

Myte 2: Man er hjernedød ved koma.

Feil. Man er overhodet ikke hjernedød dersom man er komatøs. Dette bunner i misoppfatningen om hva hjernedød egentlig vil si. Det er fullt mulig å våkne fra koma, det er derimot fysiogisk umulig å våkne fra hjernedødhet, noe jeg skal gå i detalj med senere. Ved koma har man mistet bevisstheten. Man kan miste bevisstheten på flere måter, blant annet ved å slå seg i hodet. Noe mange har opplevd. Man er derimot ikke hjernedød bare fordi man er bevisstløs. Koma defineres ved at man har vært bevisstløs sammenhengende i mer enn seks timer. Med andre ord, det er ikke definert som hjernedødhet.

Myte 3: Det er mulig å våkne fra hjernedødhet, folk har blitt erklært hjernedøde og våknet flere ganger.

Feil. Det er en vesensforskjell på å feilerklære noen hjernedøde, og det å faktisk være hjernedød. Ved deklarering av hjernedødhet av pasienter benytter man seg ofte av EEG. EEG er svært lite pålitelig når det gjelder å detektere hjerneaktivitet, og man vil kunne ha svak aktivitet som et EEG-aparat ikke vil fange opp. Derfor kan man tilsynelatende ha et flatt EEG og null hjerneaktivitet uten at dette er reelt. Det skjer til stadighet at man feilerklærer mennesker hjernedøde (altså offisielt døde), men så viser det seg at pasienten mot formodning våkner alikevel.

Faktisk hjernedødhet forekommer dersom hjernen ikke får tilførsel av oksygen. Det er her man skiller klinisk død fra død. Det sekund sirkulasjon og respirasjon slutter å fungere, vil også oksygenert blod slutte å pumpes opp til hjernen. Det er derimot slik at blodet som allerede er til stede i hjernen ved sirkulatorisk opphør allerede inneholder oksygen. Tilstrekkelig med oksygen til å holde hjernen vedlike i rundt syv minutter (+/-). Etter dette vil derimot cellene gradvis begynne å dø. Dersom man etter disse vitale syv minuttene ikke får tilført nytt oksygen, vil man dermed gradvis opparbeide seg irreversibel hjerneskade. Ikke mange minutter etter dette, vil man ha pådratt seg såpass mye hjerneskade at all funksjon opphører.

Myte 4: Men hjernen kan fikse seg selv, bare saktere enn resten av kroppen. Nye celler oppstår.

Feil. Som kjent deler ikke hjerneceller seg ved mitose slik vanlige celler gjør. Man konstruerer derfor ikke nye hjerneceller når de dør. Det éneste unntaket hvor man har observert at nye hjerneceller har oppstått ved nevrogenese, er i hippocampus samt luktsenteret i hjernen. Disse hjernecellene blir derimot aldri en del av “hovedkretsen”, og dør ofte like etter. Det er med andre ord ikke slik at hippocampus eller luktsenteret er immune mot celledød. Dersom det var slik, ville ikke Alzheimers vært et stort problem. Alzheimers er et resultat av at nervecellene i hippocampus degenereres og dør.

For at nevrogenese skal oppstå, er man avhengig av nevrostamceller som kan definere seg til nye celler. Som sagt, dette forekommer kun i overnevnte begrensede områder, og nytteverdien er svært begrenset.

Dersom man hypotetisk sett skulle anta at det var slik at nye nerveceller kunne spontant regenereres etter død, slik at man kunne våknet fra hjernedødhet, så ville det vært et fundamentalt problem når det gjelder elementær nevrofysiologi. Alt som gjør oss til den vi er, er som følge av at nevronene helt fra fødsel av har slynget koblinger mellom seg slik at elektrisk aktivitet og kjemikalier kan passere fra ett punkt til et annet. Ut i fra hver hjernecelle gror det flere “armer” ut, som strekker seg til andre nerveceller. Årsaken til at mennesket bruker så mange år på å lære seg å prate, gå, og gjøre enkle ting, er rett og slett fordi vi har en enorm hjerne med en ekstremt stor koblingsjobb foran seg. Bare for å lære å gå er hjernen nødt til å bruke månedsvis på å slynge koblinger i riktige retninger slik at armer, ben og kropp skal utføre arbeidet sitt. Med andre ord, dersom man spontant skulle regenerert flere milliarder nye hjerneceller ville man revertert tilbake til spedbarnsstadiet. Man ville måtte erfare alt på nytt, lære seg å gå, prate og bevege seg på nytt, og det ville ikke være samme person.

Myte 5: Ingen kan forklare opplevelsene disse menneskene har hatt.

Dette er også feil. Det er blitt gjort mye forskning på temaet, og det er lett å replikere tilstanden under kontrollerte omgivelser.

Under ekstremt stressende omgivelser, som oksygentap til hjernen, vil en stor andel mennesker oppleve kraftige hallucinasjoner. Det er en gjenganger at alle disse menneskene, uavhengig av hvorvidt de faktisk var i livsfare eller ikke, opplever tilsvarende hallucinasjoner. Dette er målbart, replikerbart, og demonstrert. Gang på gang.

Når man er klinisk død opplever man oksygentap til hjernen. Under pilottrening utsetter man pilotene for ekstreme G-krefter, noe som gjør at blodet “tappes” fra hjernen, og som følge får man oksygentap til hjernen. Ved begge disse tilfellene opplever omtrentlig nøyaktig samme prosentandel nøyaktig de samme hallucinasjonene, svært like av natur. Ofte “fredelige”, man ser ofte familie, venner, glimt fra livet, et lys man beveger seg mot (den kjente “tunellen” man ofte hører om), og liknende.

Med andre ord, jo, fenomenet er høyst forklarlig.

Så hva sitter vi igjen med?

Vi kan med sikkerhet konstantere at denne hjernekirurgen fra Harvard ikke var død da han opplevde det han gjorde. Dette er som forklart ikke fysiologisk eller cellebiologisk mulig, noe han som hjernekirurg burde være ganske så klar over. Uten å ha opplevd død, kan han heller ikke ha opplevd hvordan livet er etter at man dør.

Det er heller ikke slik at vi ikke er i stand til å forklare opplevelsen han hadde. Man har ved en rekke kontrollerte forsøk observert nøyaktig det samme, og har hauger på hauger av evidens for hvordan denne mekanismen fungerer.

La meg nå påpeke at jeg på ingen måte sier at det ikke eksisterer et liv etter døden. Det er for det første ikke mitt fagområde, samt at det ikke er vitenskapelig mulig å verken bekrefte eller avkrefte dette. Det er ikke mulig å demonstrere eller oppleve, da det ikke er mulig å våkne fra døden. Med andre ord, jeg aner ikke hva som skjer etter døden. Jeg avviser ikke at man kan oppleve tilsvarende etter døden, og jeg holder meg åpen for dette sånt sett. Det jeg derimot påpeker er at ingen har opplevd liv etter døden og overlevd, og dermed har heller ingen fått høre om hva som faktisk skjer i ettertid. Ingen har observert det, det er ikke mulig å teste det, det er ikke mulig å fortelle om det om man så gjorde det, og det går langt utenfor det vitenskapen er i stand til å måle.

Konklusjonen blir derfor som følger: Verken denne mannen eller noen andre har opplevd liv etter døden, da dette ikke er fysiologisk mulig. Ingen vet hva som skjer etter døden. Å påstå noe annet er lite ydmykt, og svært arrogant.

(En svakhet med denne bloggposten er at jeg ikke har noen kildehenvisninger her, men jeg er selvfølgelig villig til å bruke tid på å finne frem dette dersom noen er interesserte i spesifikke punkter her.)

Leave a Comment

« Newer Posts